Antonio Cesti

Antonio Cesti
Født		5. aug. 1623[1][2][3][4] Arezzo[5]
Død		14. okt. 1669[1][6][2][3] (46 år) Firenze[5]
Beskjeftigelse		Komponist, sanger, dirigent, organist, orkesterleder
Embete		Hoffkapellmester
Periode		Barokkmusikk
Musikalsk karriere
Sjanger		Opera
Instrument		Pipeorgel, vokal
Stemmetype		Tenor
Antonio Cesti på Commons

Pietro Antonio Cesti (1623–1669) var en italiensk fransiskaner, tenorsanger, hoffkapellmester og komponist, hovedsakelig av operaer.

Som fjortenåring gikk Pietro Cesti inn i fransiskanerordenen og tok ordensnavnet Antonio. Å tre inn i en munkeorden var for mange den eneste måten å få musikkutdanning på, og Cesti fikk utdanning hos kapellmesteren ved Sant'Apollinare-basilikaen i Roma, Giacomo Carissimi.

Seinere ble Cesti ansatt i ulike kirkemusikalske stillinger i Italia. Tjue år gammel ble han organist ved katedralen i Volterra, i 1647 ble han sanger ved det nyrestaurerte teateret i Siena og i 1650 skapte han seg, tross avlagt ordensløfte, et navn innen Firenzes teaterverdenen. Minorittene gav ham en advarsel for å synge i Francesco Cavallis opera Giasone i Lucca, men han følte seg likevel sterk nok til å iscenesette sine første to operaer i Venezia (1651 og 1652).

I årene 1652 til 1657 var han ansatt som kapellmester og musikkdirektør ved erkehertug Ferdinand Karls privatkapell i Innsbruck. Der produserte han tre svært suksessfylte oppføringer i samarbeid med librettisten Giovan Filippo Apolloni, også han fra Arezzo: Argia ble oppført til ære for den abdiserte dronning Christina av Sverige som under et stopp i Innsbruck på vei til Roma nettopp hadde konvertert til katolisismen. I 1656 fulgte Orontea i anledning karnevalet, og året etter La Dori.

På fransiskanerordenes befaling måtte Cesti i 1659 begi seg til Roma for å bli løst fra ordensløftet. Mens han var i byen sang og komponerte han i Det sixtinske kapell.

I årene 1665 til 1667 virket Cesti som kapellmester ved keiser Leopold I av Det tysk-romerske rikes hoff i Wien. I anledning keiserens bryllupsfest komponerte Cesti sin kanskje mest kjente opera, Il Pomo d’oro («Det gyldne eplet»). Til slutt vendte han tilbake til Italia hvor han arbeidet for erkehertugen i Firenze. I Siena ledet han operaoppføringer, også i Venezia aksepterte han oppdrag. Cesti var ved siden av Francesco Cavalli sin tids mest betydelige operakomponist.

Fornavnet Marc' Antonio, som en hyppig kan se i litteraturen, er feil.

Ved siden av operaer komponerte Cesti en rekke verdslige kantater og enkelte kirkemusikalske vokalverk.

• Alessandro vincitor di se stesso (Venezia, 1651)
• Cesare Amante (Venezia 1652)
• La Cleopatra (1654, quasi)
• L’Argia (Innsbruck 1655)
• L’Orontea (Innsbruck 1656, libretto: Hiacinto Andrea Cicognini, bearbeidet av Filippo Apolloni)
• Il Pomo d’Oro (Wien 1656)
• La Dori (Innsbruck 1657, libretto: Apolloni)
• Venere Cacciatrice (Innsbruck 1659, libretto: Sbarra)
• La Magnanimità d’Alessandro (Innsbruck 1662, libretto: Sbarra)
• La Semiramide (Innsbruck 1665, libretto: Moniglia)
• Il Tito (libretto: Nicolò Beregan; Venezia 1666)

• Lorenzo Bianconi: «CESTI, Pietro (in religione Antonio)». I Alberto M. Ghisalberti (red.): Dizionario Biografico degli Italiani (DBI). Bind 24 (Cerreto–Chini),
• Antonio Cesti: Il Pomo d’Oro. (Music for acts III and V from Modena, Biblioteca Estense, Ms. Mus.E.120) (= Recent Researches in the Music of the Baroque Era 42). Edited by Carl B. Schmidt. A-R Editions, Madison WI 1982, ISBN 0-89579-168-4.

• (de) Verk av og om Antonio Cesti i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Sceneverk
• (en) Fritt tilgjengelige noter av Antonio Cesti i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
• (en) Fritt tilgjengelige noter av Cesti i International Music Score Library Project