Antonio Salandra
31. august 1853
Troia[1][2][3]
Roma[4][2][3]
Partito Liberale Italiano
Accademia Nazionale dei Lincei
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
(Ministro del tesoro)[6][7]
Antonio Salandra (født 31. august 1853 i Troia i Foggia, død 9. desember 1931 i Roma) var en italiensk konservativ politiker. Han var landets statsminister i to regjeringer i en sammenhengende periode mellom 21. mars 1914 og 18. juni 1916.
Liv og virke
Bakgrunn
Antonio Salandra ble født inn i en velhavende familie i Troia, studerte jus i Napoli og ble dr. juris i 1875.[8]
Karriere
Han ble i 1876 utnevnt til professor og arbeidet fra 1879 til 1914 med forvaltningsrett ved Universitetet i Roma.
I 1886 ble Salandra valgt som medlem av Italias deputertkammer og sluttet seg til baron Sidney Sonninos parti.[8] Han arbeidet som statssekretær i flere departementer og var dessuten minister i regjeringene til Crispi, Sonnino og Pelloux.
Etter å ha vært finansminister i Sonninos regjering i 1906 skilte han seg fra Sonninos gruppe og nærmet seg den mer venstreorienterte Giovanni Giolitti. Da Golitti gikk av i 1914 dannet Salandra en moderat regjering. I begynnelsen av Salandras regjeringstid forholdt Italia seg nøytral til konflikten under den første verdenskrigen.[9]
Utenriksminister San Giuliano hadde også vært medlem av Giolittis regjering. Da San Giuliano døde 16. oktober 1914 ble Sonnino ny utenriksminister i Salandras regjering. Italias holdning til trippelalliansen utviklet seg deretter til å bli stadig mer truende. Italia foretok opprustning av sitt militærvesen og forhandlet med Østerrike-Ungarn om territoriell kompensasjon for sin nøytralitet.[7] Landet knyttet dessuten stadig sterkere bånd til Frankrike og England. Den 20. mai 1915 proklamerte Salandras regjering væpnet intervensjon i den første verdenskrigen og 23. mai erklærte landet krig mot Østerrike-Ungarn. Samtidig ble de diplomatiske forbindelser med Tyskland brutt.
Italia opplevde liten fremgang under krigen og Salandras regjering ble utsatt for kraftig kritikk i deputertkammeret, særlig fra sosialdemokratenes side. Etter Trentino-offensiven måtte Salandras regjering gå av.[8]
Etter den første verdenskrigen beveget Salandra seg ytterligere mot høyre og ga sin støtte til Mussolini.[8]
Salandra ble tildelt Annunziataordenen og Ordine civile di Savoia[6]
Referanser
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID antonio-salandra, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Саландра Антонио, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, besøkt 29. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Internettsiden til Italias Senat lest 22. oktober 2013
- ^ a b Nordisk familjebok i Projekt Runeberg lest 22. oktober 2013
- ^ a b c d firstworldwar.com lest 24. oktober 2013
- ^ First World War.com Italian Declaration of Neutrality, 2 August 1914 , lest 26. oktober 2013
Eksterne lenker
- (en) Antonio Salandra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- v
- d
- r
- Cavour (1861)
- Ricasoli (1861–62)
- Rattazzi (1862)
- Farini (1862–63)
- Minghetti (1863–64)
- La Marmora (1864–66)
- Ricasoli (2) (1866–67)
- Rattazzi (2) (1867)
- Menabrea (1867–69)
- Lanza (1869–73)
- Minghetti (2) (1873–76)
- Depretis (1876–78)
- Cairoli (1878)
- Depretis (2) (1878–79)
- Cairoli (2) (1879–81)
- Depretis (3) (1881–87)
- Crispi (1887–91)
- Starabba (1891–92)
- Giolitti (1892–93)
- Crispi (2) (1893–96)
- Starabba (2) (1896–98)
- Pelloux (1898–1900)
- Saracco (1900–01)
- Zanardelli (1901–03)
- Giolitti (2) (1903–05)
- Tittoni (1905)
- Fortis (1905–06)
- Sonnino (1906–07)
- Giolitti (3) (1906–09)
- Sonnino (2) (1909–10)
- Luzzatti (1910–11)
- Giolitti (4) (1911–14)
- Salandra (1914–16)
- Boselli (1916–17)
- Orlando (1917–19)
- Nitti (1919–20)
- Giolitti (5) (1920–21)
- Bonomi (1921–22)
- Facta (1922)
- Mussolini (1922–43)
- Badoglio (1943–44)
- Bonomi (2) (1944–45)
- Parri (1945)
- De Gasperi (1945–46)